Denne rapporten er utarbeidet for å gi velgerne en nøytral, grundig og sammenlignende analyse av de politiske partiprogrammene for det kommende stortingsvalget. Formålet er å belyse partienes kjerneideologier, deres syn på sentrale samfunnsutfordringer, og de konkrete politiske løsningene de foreslår for perioden 2025-2029. Ved å systematisere og tolke informasjonen, er hensikten å bidra til et mer informert valg for hver enkelt borger.
Norge står overfor en kompleks og krevende fremtid, preget av både nasjonale og globale utfordringer. Økonomisk usikkerhet, økende ulikhet, en aldrende befolkning, samt press på velferdsstaten er fremtredende innenrikspolitiske bekymringer. Globalt sett er klima- og naturkrisen, geopolitisk ustabilitet og trusler mot demokratiet sentrale temaer som krever politisk handling. Partiprogrammene reflekterer disse utfordringene, men skiller seg markant i sine tilnærminger og prioriteringer.
Det er en bred enighet blant de politiske partiene om de overordnede utfordringene Norge står overfor, samt de brede målene som må nås. Denne enigheten ligger ofte i problembeskrivelsen, mens de foreslåtte løsningene og prioriteringene for å møte disse utfordringene kan variere betydelig.
Alle partier anerkjenner behovet for å styrke velferdsstaten og sikre gode offentlige tjenester. Veien dit og graden av offentlig eller privat involvering er imidlertid et sentralt debattema. Klima- og miljøutfordringer anerkjennes bredt, selv om virkemidler og tempo for omstilling er gjenstand for store ulikheter. Økonomisk trygghet for innbyggere og næringsliv er et felles mål, men med ulike syn på skatt, fordeling og statlig styring. Nasjonal sikkerhet og beredskap er universelt anerkjent som kritisk, spesielt i lys av den geopolitiske situasjonen. Behovet for en god skole og utdanning som forbereder for fremtiden, er også et samlingspunkt.
Partiprogrammene fremhever flere felles utfordringer som krever politisk handling:
Tabell 1 gir en kortfattet oversikt over de overordnede utfordringene og partienes felles mål. Denne tabellen gir leseren en rask og oversiktlig introduksjon til de fundamentale problemstillingene som preger den politiske debatten, og viser at partiene, til tross for ulikheter, opererer innenfor en felles forståelse av Norges viktigste utfordringer.
Tabell 1: Oversikt over felles utfordringer og overordnede mål
| Overordnet utfordring | Overordnet mål |
|---|---|
| Økende økonomisk ulikhet og dyrtid | Rettferdig fordeling og økonomisk trygghet for alle |
| Klima- og naturkrise | Grønn omstilling og naturvern |
| Press på velferdsstaten og offentlige tjenester | Styrke og sikre universelle velferdstjenester |
| Geopolitisk ustabilitet og sikkerhetstrusler | Styrket nasjonal sikkerhet og beredskap |
| Utfordringer i arbeidsmarkedet (utenforskap, deltid) | Full sysselsetting og et inkluderende arbeidsliv |
| Boligmarkedets tilgjengelighet og priser | Trygge og tilgjengelige boliger for alle |
| Digitaliseringens muligheter og risikoer | Ansvarlig digitalisering og digital sikkerhet |
| Psykisk helse blant barn og unge | Bedre psykisk helsehjelp og forebygging |
Det er viktig å merke seg at selv om partiene er enige om problembeskrivelsen, kan deres tilnærming til årsakene og de foretrukne løsningene avvike betydelig. For eksempel, mens alle anerkjenner ulikhet, vil noen partier tilskrive dette markedssvikt og foreslå omfordeling, mens andre vil peke på overregulering og høye skatter som årsak, og dermed foreslå skattekutt og deregulering. Dette betyr at velgerne må se nøye på de foreslåtte tiltakene, ikke bare problemformuleringen.
Narrativet om "velferdsstaten under press" er et annet eksempel på hvordan en tilsynelatende felles utfordring kan maskere dype ideologiske forskjeller. For partier på venstresiden, som SV, Rødt og AP, kommer presset fra underfinansiering, privatisering og økende ulikhet, noe som fører til krav om mer offentlig investering og kontroll. For Høyre og Fremskrittspartiet handler det om ineffektivitet, byråkrati og manglende privat sektorinvolvering, noe som fører til krav om markedsløsninger og deregulering. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet legger vekt på demografiske endringer og behovet for lokal og frivillig sektorinvolvering. Dette viser at det ikke bare handler om å "redde" velferden, men om hvilken visjon av velferd som skal bevares, og hvordan den skal finansieres og leveres.
Partienes kjerneideologi danner grunnlaget for deres visjon for Norge og de konkrete politiske løsningene de foreslår. Selv om mange partier bruker lignende begreper som "trygghet" og "muligheter for alle", ligger de virkelige forskjellene i hvordan de ser for seg at disse målene skal oppnås.
Arbeiderpartiets kjerneideologi er sosialdemokrati, bygget på grunnleggende verdier som frihet, likhet og solidaritet. Deres visjon for Norge er et samfunn med små forskjeller og store muligheter for alle, uavhengig av bakgrunn. Dette mener de best oppnås gjennom et sterkt fellesskap, der verdier skapes og deles rettferdig. Partiet ønsker å lede Norge trygt i urolige tider og sikre at den norske samfunnsmodellen, tuftet på fellesskap og tillit, bevares.
For perioden 2025-2029 fokuserer AP på fem hovedløfter: trygg økonomisk styring (kontroll på prisstigning, rentenedgang, rettferdige lønninger), trygt arbeid til alle (mål om 150 000 flere i arbeid innen 2030, aktiv næringspolitikk), et tryggere Norge (styrket forsvar og beredskap, bekjempe kriminalitet), bygge en sterkere velferdsstat (skole, helsetjeneste, eldreomsorg), og nå klimamålene (bærekraftig samfunn og økonomi, rettferdig omstilling).
Fremskrittspartiets kjerneideologi er liberalisme, med et hovedmål om mer frihet for den enkelte. Partiet bygger på Norges grunnlov, norske og vestlige verdier, tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssynet og humanistiske verdier. Deres visjon for Norge er et samfunn der enkeltmennesket får anledning til å realisere sin kreativitet og skaperkraft. De mener at man skal få velge selv, ikke dyttes inn i en forhåndsdefinert pakke bestemt av politikere. Markedsøkonomi og fri konkurranse anses som den beste måten å ivareta individuelle behov og sikre effektiv ressursutnyttelse, og offentlig makt må begrenses.
For perioden 2025-2029 er FrPs viktigste satsingsområder en sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, samt styrking av samfunnets grunnleggende funksjoner. Dette inkluderer individuell valgfrihet i offentlige tjenester, modernisering av offentlig sektor, trygghet og beredskap, kontrollert innvandring, satsing på energi og infrastruktur, samt bedre helse og utdanning.
Høyres kjerneideologi er konservativ liberalisme, preget av en tro på enkeltmenneskets frihet og ansvar, kombinert med en sterk tro på fellesskapets rolle i å skape muligheter. Deres visjon for Norge er et land med handlekraft til å ta de rette valgene i dag, samtidig som landet bygges sterkere for fremtiden. Partiet mener at summen av alle gode krefter i samfunnet, og felles innsats i dag, avgjør fremtidens Norge.
For perioden 2025-2029 er Høyres viktigste satsingsområder et massivt løft for Forsvaret, bekjempelse av økende kriminalitet, å løfte verdiskapingen og økonomien (gjennom å senke skatter og forenkle byråkrati), raskere behandling i helsevesenet (ved hjelp av offentlig-privat samarbeid), og en god skole som forbereder for fremtiden.
Kristelig Folkepartis kjerneideologi er kristendemokrati. De ønsker å beskytte menneskeverdet og bidra til at alle får oppfylt sine rettigheter og erfarer rettferdighet. Videre vil de forvalte naturen, ressursene og kulturen til det beste for alle mennesker og fremtidige generasjoner. Deres visjon for Norge er et varmere samfunn bygget på nære og naturlige fellesskap som familie, nabolag, lokalsamfunn og sivilsamfunn, med tillit og små forskjeller. De ser seg som åpne mot verden og tar ansvar for fremtiden basert på FNs bærekraftsmål. Partiet ønsker å bygge og trygge landet gjennom velferd, verdiskaping, arbeidsplasser og god infrastruktur.
For perioden 2025-2029 er KrFs viktigste satsingsområder styrking av familie og oppvekst (barnetrygd, kontantstøtte, foreldrepermisjon), trygghet i hverdagen (justis, bekjempe kriminalitet), helse og omsorg (forebygging, behandling, rekruttering), forvalteransvar (klima, natur, energi), trygg økonomisk styring (skatt, næringsliv), levende lokalsamfunn (lokaldemokrati, bolig, frivillighet), og Norges rolle i verden (forsvar, utvikling).
Miljøpartiet De Grønnes kjerneideologi er miljøisme og sosial rettferdighet. De mener at planetens økologiske grenser må ramme inn alle økonomiske og samfunnsmessige beslutninger. Deres visjon for Norge er et samfunn som skaper verdier og velferd for alle uten å ødelegge livsgrunnlaget. De ser for seg et Norge som har oppnådd netto nullutslipp og forvalter globale ressurser basert på føre-var, rettferdighet og langsiktighet. Et slikt samfunn vil være rikere på tid og opplevelser, frigjort fra overforbruk og miljøødeleggelser.
For perioden 2025-2029 er MDGs viktigste satsingsområder en trygg utfasing av oljealderen (med plan for utfasing innen 2040), å stanse naturtap (gjennom naturrestaurering og arealnøytralitet), bekjempe fattigdom og utenforskap (blant annet ved å doble barnetrygden og innføre tillitsbasert sosialhjelp), styrke demokratiet for alle, fremme bærekraftig mobilitet, og bidra til internasjonalt samarbeid for en tryggere verden.
Rødts kjerneideologi er sosialisme, med en primær kamp mot klasseskillene i Norge og verden. Deres visjon for Norge er et mer demokratisk samfunn, der store beslutninger tas i fellesskap. De ønsker å fjerne klasseskillene og klasseundertrykkingen, hvor en liten overklasse har avgjørende makt. Partiet vil redusere ulikheter og utslipp samtidig med en rettferdig miljøpolitikk, og bygge ut fellesskapet med nye velferdsreformer, et sterkere sikkerhetsnett, mer solidaritet og en aktiv distrikts- og næringspolitikk.
For perioden 2025-2029 er Rødts viktigste satsingsområder å styrke fagforeninger, sikre universelle profittfrie velferdsgoder, innføre et omfordelende skattesystem, sikre arbeid til alle og levelønn, fremme nasjonalt demokratisk eierskap, oppnå nasjonal kontroll over kraft og makspris på strøm, samt forsvare, styrke og fornye demokratiet.
Senterpartiets kjerneideologi er desentralisering og folkestyre nedenfra, med geografisk fordeling av makt, kapital og bosetting som et sentralt prinsipp. Deres visjon for Norge er et levende land med høy grad av tillit mellom folk, til myndigheter og rettsstaten, og en jevn fordeling av ressurser. De vektlegger nasjonal kontroll over naturressursene, kritisk infrastruktur og energiforsyningen.
For perioden 2025-2029 er Senterpartiets viktigste satsingsområder å bygge tillit til folk og lokalsamfunn (gjennom desentralisering og avbyråkratisering), styrke nasjonalt totalforsvar, fremme grønn omstilling som tar hele Norge i bruk, sikre arbeid, velferd og bolig, ivareta barn, familie og mangfold, oppnå nasjonal kontroll over krafta, styrke norsk suverenitet og trygghet (forsvar), sikre helse og omsorg, fremme kontrollert og inkluderende innvandring, styrke norsk matproduksjon, sikre trygghet over hele landet (justis), fremme kultur, idrett og frivillighet, stimulere verdiskaping i hele Norge (næring), sikre trygg økonomisk styring, bygge samferdsel som binder landet sammen, tilby utdanning som gir jobb, og ivareta norske interesser i verden.
Partienes kjerneideologier dikterer i stor grad deres foretrukne mekanismer for samfunnsutvikling. Liberale partier som Fremskrittspartiet og Høyre argumenterer eksplisitt for å begrense statens makt, redusere skatter og styrke enkeltpersoner og markedet som primære drivkrefter for velstand og velferd. Sosialdemokratiske og sosialistiske partier, som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, legger vekt på staten og kollektiv handling – en sterk velferdsstat, offentlig eierskap og omfordeling – som de viktigste midlene for å oppnå likhet og trygghet. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som sentrumspartier, søker en balanse, og fremhever ofte lokale samfunn, sivilsamfunnet og en "nedenfra og opp"-tilnærming, samtidig som de anerkjenner en betydelig statlig rolle. Denne fundamentale forskjellen i hvor makten skal ligge (stat, marked, individ, lokalsamfunn) vil påvirke alle politikkområder, fra finansiering av helsetjenester til energipolitikk og utdanning. Å forstå denne kjerneideologiske forskjellen er avgjørende for å forutsi et partis tilnærming til ethvert gitt spørsmål.
Til tross for dype ideologiske skillelinjer, er det flere politikkområder hvor partiene finner bred enighet om de overordnede målene. Denne konsensusen kan indikere områder med større politisk stabilitet eller potensial for tverrpolitisk samarbeid, selv om implementeringen av tiltakene fortsatt kan være gjenstand for debatt.
Alle partier anerkjenner den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen og det økte behovet for å styrke Forsvaret og den sivile beredskapen. Arbeiderpartiet vil "styrke beredskapen og alle grener av Forsvaret" og "lede Norge trygt i urolige tider". Fremskrittspartiet mener at "sikkerhet og trygghet for innbyggerne" er en av statens mest fundamentale oppgaver og vil "styrke politiet" og sikre "robust beredskap". Høyre vil ha et "massivt løft for Forsvaret" for å "bli sterkere, raskere og bedre forberedt" i en "usikker verden". Kristelig Folkeparti understreker at "verden er mer urolig og sikkerhetssituasjonen mer uoversiktlig" og vil "bygge og trygge landet" med et godt forsvar og beredskap. Miljøpartiet De Grønne prioriterer å "holde Norge trygt, og Ukraina og resten av Europa fritt" og vil "styrke og utvide nordisk beredskapssamarbeid". Rødt vil ha "militær og sivil beredskap" og en "defensiv, sterk nasjonal forsvar". Senterpartiet prioriterer "styrket nasjonalt totalforsvar" i lys av den "sikkerhetspolitiske situasjon".
Denne brede enigheten om sikkerhet og beredskap reflekterer en erkjennelse av komplekse, flerfasetterte trusler. Ut over tradisjonell militær forsvarsevne, inkluderer partiene nå eksplisitt "cybersikkerhet" , "matsikkerhet" , "medisinberedskap" og "klimatilpasning" under paraplyen av "sikkerhet" eller "totalberedskap". Dette betyr at politikk på tilsynelatende urelaterte områder, som landbruk, digital infrastruktur og helseforsyningskjeder, i økende grad blir innrammet som nasjonale sikkerhetsspørsmål. Dette kan føre til økt statlig inngripen eller regulering på disse områdene, selv fra partier som vanligvis argumenterer for mindre statlig kontroll, dersom det begrunnes med et sikkerhetsbehov.
Alle partier ser viktigheten av utdanning for individets muligheter og samfunnets behov. Arbeiderpartiet vil "skape en skole der alle kan lykkes og lik rett til utdanning" og "styrke laget rundt elevene". Fremskrittspartiet ønsker et "verdensledende utdanningssystem" med fokus på grunnleggende fag og yrkesfag. Høyre vil ha en "god skole [som] forbereder barna våre på både arbeidslivet og voksenlivet". De vil "fange opp elever som sliter tidlig" og sikre at "faglig sterke må få utfolde seg". Kristelig Folkeparti prioriterer "tidlig innsats" i skolen for å "sikre alle elever god oppfølging". Miljøpartiet De Grønne vil "redusere bruken av skjerm i barneskolen" og "sikre økt tilgang på trykte bøker". Rødt vil "skape en skole med muligheter for alle" og "styrke hele laget rundt eleven". Senterpartiet mener "kunnskap, kompetanse og like muligheter er fundamentalt" og vil ha "fleksible og desentraliserte utdanningsløp".
Det er enighet om å bekjempe kriminalitet, men med ulike tilnærminger til straff og forebygging. Arbeiderpartiet vil "være tøffe mot kriminalitet, og vi skal være tøffe mot årsakene til kriminaliteten" og vil "styrke politiet". Fremskrittspartiet vil også "styrke politiet" og "gi gjengkriminelle dobbeltstraff etter dansk modell", samt "senke den kriminelle lavalder til 14 år". Høyre vil "bygge et moderne politi og rettsvesen som kan forebygge bedre, avdekke mer og gi strengere straffer". Kristelig Folkeparti prioriterer å "forebygge straffbare handlinger" og "bekjempe vold på nett og overgrep". Miljøpartiet De Grønne vil "styrke innsatsen mot rasisme, antisemittisme og andre former for diskriminering" og "prioritere etterforskning og påtale av hatytringer og hatkriminalitet". Rødt vil "hindre at folk blir ofre for kriminalitet" og "bekjempe klassemessig urettferdighet" i justispolitikken. Senterpartiet vil "sikre trygghet, rettssikkerhet og tilgjengelige tjenester" og "styrke politiet og påtalemyndigheten".
Alle partier ønsker å styrke helse- og omsorgstjenestene, men med ulik vekt på offentlig/privat drift og finansieringsmodeller. Arbeiderpartiet vil "bygge en sterkere velferdsstat" med "én felles helsetjeneste" og "sikre at eldre som trenger det, får omsorg og pleie". Fremskrittspartiet vil "sikre at alle i Norge får hjelp til å bli friske" og "verdensledende helsetjenester", og vil at "pasientene selv skal få velge behandling". Høyre vil "få ned de lange ventetidene" og "styrke de offentlige sykehusene og ta i bruk mer ledig kapasitet hos private". Kristelig Folkeparti vil "sikre gode, offentlige helse- og omsorgstjenester" og "styrke folkehelse, kvinnehelse, kommunehelsetjenesten, eldreomsorg". Miljøpartiet De Grønne vil "styrke det offentlige helsevesenet" og "sikre at alle er garantert like helsetjenester", og vil "legge til rette for et seniorvennlig samfunn". Rødt vil ha et "offentlig fullfinansiert og folkestyrt helsevesen" og "styrke eldreomsorgen". Senterpartiet vil "sikre gode, offentlige helse- og omsorgstjenester" og en "desentralisert helsetjeneste".
Alle partier anerkjenner klimaendringer som en alvorlig utfordring og behov for omstilling, men med ulikt syn på tempo og virkemidler.
Det er et felles mål å få flere i arbeid og redusere utenforskap, med fokus på tilrettelegging og kompetanse.
Partiene er enige om å utnytte digitaliseringens muligheter for samfunnsutvikling, samtidig som personvern og sikkerhet ivaretas.
Tabell 2 viser eksempler på områder med bred enighet. Denne tabellen visualiserer raskt hvor partiene finner felles grunn, noe som kan være viktig for å identifisere potensielle samarbeidsområder eller "trygge" politiske retninger uavhengig av regjeringskonstellasjon.
Tabell 2: Eksempler på områder med bred enighet
| Politikkområde | Felles standpunkt/mål |
|---|---|
| Nasjonal sikkerhet & beredskap | Styrke Forsvaret og sivil beredskap i møte med økt internasjonal uro. |
| Utdanning | Sikre en god skole som forbereder elever for fremtiden, med fokus på grunnleggende ferdigheter og tilpasset opplæring. |
| Kriminalitetsbekjempelse | Bekjempe kriminalitet og styrke politi og rettsvesen, men med ulike syn på virkemidler. |
| Helse & velferd | Styrke helse- og omsorgstjenester for å sikre god tilgang og kvalitet, spesielt for eldre. |
| Klima & miljø | Anerkjenne klimaendringer som en alvorlig utfordring og behov for omstilling, men med ulikt syn på tempo og virkemidler. |
| Inkludering i arbeidslivet | Få flere i arbeid og redusere utenforskap, med fokus på tilrettelegging og kompetanse. |
| Digitalisering | Utnytte digitaliseringens muligheter for samfunnsutvikling, samtidig som personvern og sikkerhet ivaretas. |
Det er viktig å forstå at enigheten om de brede målene ofte er overfladisk, og fokuserer på ønsket sluttresultat snarere enn virkemidlene. For eksempel er "styrking av helsevesenet" et konsensuspunkt, men den underliggende debatten handler om hvorvidt dette betyr mer offentlig finansiering og kontroll (som for SV, Rødt, AP, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti) eller mer privat sektorinvolvering og pasientvalg (som for Høyre og Fremskrittspartiet). På samme måte er "klimatiltak" et felles mål, men metodene – som avgifter kontra kvoter, utfasing kontra videreutvikling av fossil energi – er svært omstridte. Dette betyr at velgerne bør være forsiktige med brede konsensuserklæringer. Den virkelige politiske effekten og ideologiske tilpasningen ligger i de foreslåtte implementeringsstrategiene og hvem (staten, markedet, enkeltindividet) som anses som ansvarlig for å oppnå disse målene.
De mest markante uenighetene mellom partiene reflekterer fundamentale ideologiske forskjeller og gir et tydelig bilde av de politiske valgene velgerne står overfor.
Uenigheten om skatt og fordeling sentrerer rundt progressivitet kontra skattelette. Partier som SV, Rødt, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne vil øke skatter på store formuer, arv, utbytte og høye inntekter for å finansiere velferd og redusere ulikhet. Rødt ønsker å kutte skatten for de laveste inntektene og øke den for de høyeste , mens SV vil øke minstesatsene i folketrygden. Arbeiderpartiet vil prioritere velferd fremfor store skattekutt til de som har mest. Miljøpartiet De Grønne vil ha et progressivt og mer omfordelende skattesystem, inkludert arveavgift.
På den andre siden vil Høyre og Fremskrittspartiet senke skatter og avgifter for alle, spesielt på arbeidende kapital og inntekt, for å stimulere verdiskaping og gjøre det mer lønnsomt å jobbe og investere. Fremskrittspartiet vil avskaffe formuesskatten og fjerne "exit tax". Høyre vil fjerne særnorsk beskatning på norske eiere og ikke gjeninnføre arveavgift. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet inntar en mer sentrumsnær posisjon; Kristelig Folkeparti vil fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, men beholde det generelle skatte- og avgiftsnivået. Senterpartiet vil redusere skatter på lave og vanlige inntekter og senke avgifter som rammer folk flest, men også redusere formuesskatten for små og mellomstore bedrifter (SMB).
Skillelinjen mellom statlig styring og profittfri velferd kontra fritt valg og private aktører er tydelig. SV og Rødt er klart mot privatisering og profitt i velferden, og vil avvikle bemanningsbyråer og fase ut kommersielle aktører i barnevern, barnehage og eldreomsorg. De ønsker at velferdstjenester skal være offentlig fullfinansiert og folkestyrt. Arbeiderpartiet vil ha "én felles helsetjeneste" der man "ikke skal behøve å kjøpe private helse- og omsorgstjenester for å få det beste tilbudet". De vil likevel sikre at private helseaktører med avtale styres av det offentlige.
Høyre og Fremskrittspartiet vil styrke offentlige sykehus, men også "ta i bruk mer ledig kapasitet hos private". Fremskrittspartiet vil ha "offentlig finansiert - privat produsert" og "valgfrihet i alle livets aspekter". Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ønsker å styrke frivillige og ideelle aktører i velferden som et supplement til det offentlige, men er skeptiske til kommersiell profitt. Miljøpartiet De Grønne er for et sterkt offentlig helsevesen, men er åpen for at non-profit og private kan utfylle.
Partiene er dypt uenige om fremtiden for norsk olje- og gassproduksjon, med en klar skillelinje mellom utfasing og videreutvikling. Miljøpartiet De Grønne, SV og Rødt vil fase ut norsk olje- og gassproduksjon. Miljøpartiet De Grønne har som mål å fase ut innen 2040, og vil stoppe all ny leting og investeringer som forlenger produksjonen. SV vil utarbeide en strategi for sluttfasen og stanse letevirksomhet. Rødt vil ha en planlagt og demokratisk styrt nedtrapping og ingen nye letetillatelser.
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil videreutvikle olje- og gassnæringen, men med ulike nyanser og klimakrav. Arbeiderpartiet vil "utvikle, ikke avvikle aktiviteten på norsk sokkel" og fortsette leting for å dempe produksjonsfallet. Høyre vil opprettholde forutsigbar og ansvarlig leteaktivitet. Fremskrittspartiet vil "styrke grunnlaget for videre kartlegging og øke leteaktiviteten". Kristelig Folkeparti vil begrense fremtidige lisenstildelinger til utvidelser av eksisterende produksjon i modne områder. Senterpartiet vil "utvikle, ikke avvikle" og fortsette å lyse ut nye områder.
Forholdet til EU og EØS-avtalen er en sentral skillelinje som omhandler suverenitet og tilknytning. Høyre og Miljøpartiet De Grønne vil jobbe for norsk EU-medlemskap. Arbeiderpartiet garanterer for EØS-avtalen og tett samarbeid med Europa.
Senterpartiet, Rødt, SV og Fremskrittspartiet er mot norsk EU-medlemskap. Senterpartiet og Fremskrittspartiet er også skeptiske til EØS-avtalen; Senterpartiet vil erstatte EØS med handels- og samarbeidsavtaler , mens Fremskrittspartiet mener EØS-avtalen er viktig for næringslivet, men vil forbedre den og beskytte norske interesser. SV vil trekke Norge ut av EUs energiunion og ACER. Rødt vil erstatte EØS-avtalen med en balansert handelsavtale.
Debatten om arbeidslivet dreier seg om faste ansettelser og fagforeningenes makt kontra fleksibilitet og individuell frihet. Arbeiderpartiet, SV og Rødt vil styrke faste ansettelser, begrense midlertidighet og innleie, og styrke fagforeningenes rolle. SV vil ha 30-timersuke/6-timersdag som mål. Rødt vil forsvare normalarbeidsdagen og støtte 6-timersdag. Arbeiderpartiet vil ha "trygt arbeid til alle" og styrke den norske modellen med sterke parter.
Høyre og Fremskrittspartiet vil ha mer fleksibilitet i arbeidslivet. Høyre vil beholde faste, hele stillinger som hovedregel, men åpne for midlertidighet og alternative skiftordninger. Fremskrittspartiet støtter "individets rett til full organisasjons- og avtalefrihet" og vil tillate generell midlertidig ansettelse i 12 måneder.
Energidebatten er preget av spørsmål om kraftutveksling, kjernekraft og vindkraft, med spenninger mellom nasjonal kontroll og makspris kontra markedsbaserte løsninger. Arbeiderpartiet vil ikke fornye eller legge til rette for nye utenlandskabler i kommende stortingsperiode for å redusere prissmitten. De vil utrede kjernekraft. Fremskrittspartiet vil innføre makspris på strøm , utforske kjernekraft , og er generelt mot vindkraft på land. Høyre er positiv til kjernekraft og SMR-teknologi , og vil bygge ut mer kraft og nett raskere. Kristelig Folkeparti vil ha små modulære reaktorer i drift innen 2040 , og opprettholde kommunenes vetorett mot ny vindkraft på land. Miljøpartiet De Grønne vil åpne for utredning og etablering av kjernekraftverk som ikke forsinker omstillingen fra petroleum , og vil beholde, fornye og øke antallet mellomlandsforbindelser. De er mot vindkraft på land. Rødt vil innføre makspris på strøm , si nei til nye strømkabler til utlandet og innføre eksportbegrensninger på eksisterende kabler. De vil si nei til vindkraft på land, i fjæra og til havs , men vil arbeide for forskning på kjernekraft. Senterpartiet vil ha nasjonal kontroll over krafta og si nei til EUs fjerde energimarkedspakke. De vil satse på kjernekraft , og ha skånsom utbygging av ny vannkraft med lokal aksept for nye arealinngrep til kraftproduksjon.
Synet på innvandring og integrering spenner fra humanisme og inkludering til innstramming og kontroll. Arbeiderpartiet vil ha "kontroll på grensene" og anser "innvandring og integrering" som et viktig tema. Fremskrittspartiet vil ha et "nytt asylsystem" som gir Norge kontroll over innvandringen, med beskyttelse primært i nærområdene, og vil gjøre det umulig å få opphold ved å søke asyl på grensen. Kristelig Folkeparti vil føre en "ansvarlig og anstendig flyktning- og asylpolitikk" som bygger på internasjonale forpliktelser og humane tradisjoner, men også nasjonal kapasitet, og vil vektlegge barns beste i retursaker. Miljøpartiet De Grønne vil styrke innsatsen mot rasisme og diskriminering, og at Norge skal ta et større ansvar for flyktningleirene i nærområdene. Rødt vil at Norge skal ta et "langt større ansvar" for flyktningleirene i nærområdene og at menneskers rett til å søke asyl ikke skal hindres, og vil trekke Norge ut av Schengen og Dublin. Senterpartiet vil ha "kontrollert, rettferdig og inkluderende" innvandring, og vil ha rask retur av de som har fått endelig avslag.
Tabell 3 gir en oversikt over sentrale uenighetsområder. Denne tabellen er kjernen i den komparative analysen. Den visualiserer tydelig de ideologiske skillelinjene og gir leseren en rask oversikt over hvor partiene står i de mest omstridte sakene.
Tabell 3: Oversikt over sentrale uenighetsområder
| Politikkområde | Standpunkt 1 (Partier) | Standpunkt 2 (Partier) |
|---|---|---|
| Skatt & fordeling | Økt skatt på formue/høy inntekt for omfordeling: SV, Rødt, AP, MDG, KrF (for SMB) | Skattekutt for å stimulere vekst/arbeidende kapital: Høyre, FrP, Sp (for SMB) |
| Offentlig vs. privat velferd | Sterk offentlig styring, profittfri velferd: SV, Rødt, AP (med offentlig kontroll), Sp (ideelle/frivillige), MDG (offentlig prioritert) | Fritt valg, mer privat/ideell drift: FrP, Høyre (offentlig-privat samarbeid), KrF (ideelle/frivillige) |
| Olje & gass | Utfasing/nedtrapping: MDG, SV, Rødt | Videreutvikling/stabil produksjon: AP, Høyre, FrP, KrF, Sp |
| EU/EØS | Mot EU-medlemskap, skeptisk til EØS/utmelding: Sp, Rødt, SV, FrP (vil forbedre EØS) | For EU-medlemskap/tett EØS-samarbeid: Høyre, AP, MDG |
| Arbeidsliv (fleksibilitet) | Faste ansettelser, styrket fagforening, kortere arbeidstid: AP, SV, Rødt | Mer fleksibilitet, individuell frihet, redusert byråkrati: Høyre, FrP |
| Energipolitikk (kraftutveksling) | Nasjonal kontroll, makspris, ingen nye utenlandskabler: Rødt, Sp, AP (ingen nye kabler) | Markedsbasert, åpen for nye kabler (med forbehold): FrP (makspris), Høyre, MDG (beholde/øke kabler) |
| Vindkraft | Mot vindkraft på land (MDG, FrP, Rødt, KrF, Sp), mot havvind (Rødt): MDG, FrP, Rødt, KrF, Sp | For utbygging av vindkraft (land/hav): AP, Høyre |
| Kjernekraft | Åpen for utredning/forskning (AP, FrP, H, KrF, MDG, Rødt), statlig eierskap (Rødt): AP, FrP, H, KrF, MDG, Rødt | Ingen uttalt motstand, men ulike forbehold/prioriteringer. |
| Innvandring & integrering | Humanisme, rett til asyl, inkludering: MDG, Rødt, KrF (barns beste) | Innstramming, kontroll, rask retur, beskyttelse i nærområder: FrP, Sp, AP (kontroll på grenser) |
Den "grønne omstillingen" fremstår som en katalysator for dype ideologiske konflikter. Selv om alle partier anerkjenner behovet for en "grønn omstilling" eller "klimatiltak", avslører dette tilsynelatende universelle målet fundamentale ideologiske skillelinjer. Den grønne omstillingen er ikke bare et miljøspørsmål; den representerer en økonomisk og samfunnsmessig restrukturering. For venstreorienterte partier (SV, Rødt, Miljøpartiet De Grønne) er dette en mulighet til å implementere mer statlig kontroll, offentlig eierskap og omfordeling, for eksempel gjennom utfasing av olje, høy beskatning av forurensning og statlig ledede grønne industrier. For høyreorienterte partier (Høyre, Fremskrittspartiet) handler det om markedsdrevet innovasjon, private investeringer og skatteinsentiver, med fokus på å opprettholde eksisterende næringer, som videreutvikling av olje/gass og mindre regulering. Debatten om hvordan klimamålene skal nås avdekker dyptliggende uenigheter om strukturen i norsk økonomi og samfunn. Dette betyr at velgerne må vurdere om et partis "grønne" politikk stemmer overens med deres bredere økonomiske og sosiale preferanser, ettersom miljømålene ofte er sammenvevd med dypere ideologiske mål.
En annen sentral konfliktlinje er den norske modellens utvikling i en globalisert verden. Den "norske modellen", karakterisert av trepartssamarbeid, en sterk velferdsstat og høy fagorganisering, nevnes av flere partier. Venstreorienterte partier (Arbeiderpartiet, SV, Rødt) ser EU/EØS, midlertidige ansettelser og privatisering som trusler mot kjerneprinsippene i den norske modellen, som kollektive forhandlinger og universell velferd. De argumenterer for å styrke statlig kontroll og fagforeningenes makt. Høyreorienterte partier (Høyre, Fremskrittspartiet) tenderer til å se overregulering, høye skatter og manglende fleksibilitet som hindringer for modellens økonomiske motor, det vil si privat foretaksomhet og verdiskaping. De foreslår deregulering og markedsløsninger. Debatten om EU/EØS fremhever spesifikt spenningen mellom internasjonal integrasjon og nasjonal suverenitet over modellen. Dette betyr at fremtiden for den "norske modellen" er en sentral, om enn ofte implisitt, slagmark. Velgerne må vurdere om et partis politikk vil forsterke, tilpasse eller fundamentalt endre de etablerte sosiale og økonomiske strukturene som definerer Norge. Den "norske modellen" er ikke et statisk konsept, og ulike partier ser dens utvikling (eller bevaring) på fundamentalt forskjellige måter.
En grundig gjennomgang av partienes standpunkter på sentrale politikkområder avslører de detaljerte forskjellene som former deres samlede program.
Dette avsnittet behandler partienes syn på inntekts- og formuesskatt, avgifter, og statens rolle i næringslivet.
Arbeiderpartiet (Ap)
Arbeiderpartiet vil føre en "ansvarlig og forutsigbar skattepolitikk som bidrar til økt sysselsetting og mer rettferdig fordeling". De vil holde de samlede skattene og avgiftene på norske privatpersoner og bedrifter på samme nivå som i dag. Partiet prioriterer å styrke velferden fremfor store skattekutt til de som har mest fra før. Denne balansegangen mellom å opprettholde dagens skattenivå og prioritere velferd over skattekutt til de rikeste, viser en pragmatisk tilnærming til omfordeling, der fokus er på å unngå store endringer, men med en klar retning mot sosial utjevning. Dette kan tolkes som en "stabiliserende" økonomisk politikk i urolige tider.
Fremskrittspartiet (FrP)
Fremskrittspartiets hovedmål er en "sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep". De vil avskaffe formuesskatten og fjerne "exit tax". Partiet ønsker et flatt skattesystem med høyt bunnfradrag og er kritisk til høye avgifter som de mener fungerer som "pengemaskiner for staten". Fremskrittspartiets fokus på skattelette og deregulering er en direkte refleksjon av deres liberalistiske ideologi, der individuell frihet og markedsøkonomi er det primære for å skape verdier. Den "exit tax" de vil fjerne, er et eksempel på hvordan de prioriterer kapitalmobilitet og eierfrihet over statens inntektsgrunnlag for å tiltrekke og beholde investorer.
Høyre (H)
Høyre vil "senke skatter, forenkle byråkrati og få opp forutsigbarheten" for næringslivet. Skattene skal bli "betydelig lavere for alle". De vil fjerne formuesskatt på arbeidende kapital og ikke gjeninnføre arveavgift. Partiet vil fortsette et grønt skatteskifte. Høyres politikk er en forlengelse av deres tro på at lavere skatter stimulerer økonomisk vekst og verdiskaping, som igjen kommer fellesskapet til gode. Fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital er et sentralt virkemiddel for å stimulere investeringer i norske bedrifter, med en implisitt tro på at dette vil skape flere arbeidsplasser og økt velferd på lang sikt.
Kristelig Folkeparti (KrF)
Kristelig Folkeparti vil holde skatte- og avgiftsnivået "omtrent på dagens nivå". De vil fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Partiet vil forsterke det grønne skatteskiftet. Kristelig Folkepartis skattepolitikk representerer en sentrumsposisjon, der de ønsker å lette byrden for næringslivet (spesielt familieeide bedrifter via formuesskatt på arbeidende kapital) uten å radikalt endre det totale skattenivået. Dette indikerer en prioritering av stabilitet og forutsigbarhet.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne vil ha et "progressivt og mer omfordelende skattesystem" med "større bunnfradrag og høyere sats for de høyeste inntektene". De vil innføre arveavgift og gradvis øke klimaavgiftene, samt innføre en klimabelønningsordning. Partiet vil også skattlegge teknologigiganter. Miljøpartiet De Grønnes skattepolitikk er tydelig instrumentell for deres grønne og sosiale mål. De ser skattesystemet som et kraftfullt verktøy for å styre forbruk og produksjon i en mer bærekraftig retning, samtidig som de omfordeler rikdom for å bekjempe ulikhet. Innføring av arveavgift og skattlegging av tech-giganter viser et ønske om å hente inntekter fra kilder de mener ikke bidrar nok til fellesskapet.
Rødt (R)
Rødt vil ha et "omfordelende skattesystem" der "de med mest bidrar mest". De vil kutte skatt for de laveste inntektene og øke for de høyeste. Partiet vil øke skatten på aksjeutbytte og gjeninnføre arveavgift. De vil også innføre "exit tax". Rødts skattepolitikk er den mest radikale på venstresiden, med et eksplisitt mål om å redusere klasseskillene gjennom aggressiv omfordeling. Deres ønske om å gjeninnføre "exit tax" er et direkte motsvar til høyresidens ønske om å fjerne den, og illustrerer en fundamental uenighet om statens rett til å beskatte kapital, selv om den flyttes ut av landet.
Senterpartiet (Sp)
Senterpartiet vil ha en "ansvarlig og forutsigbar økonomisk politikk". De vil redusere skatter på lave og vanlige inntekter. Partiet vil beskytte primærboliger fra skatt og redusere formuesskatt for SMB. De vil bevare differensiert arbeidsgiveravgift. Senterpartiets økonomiske politikk er sterkt preget av deres distriktsperspektiv. De ønsker å lette skattebyrden for folk og småbedrifter i distriktene, spesielt gjennom differensiert arbeidsgiveravgift, for å fremme bosetting og næringsliv over hele landet. Dette viser en prioritering av geografisk fordeling over ren økonomisk effektivitet.
Dette avsnittet dekker partienes syn på sykehusstruktur og finansiering, eldreomsorg, psykisk helse, tannhelse, og offentlig kontra privat drift.
Arbeiderpartiet (Ap)
Arbeiderpartiet vil ha "én felles helsetjeneste" der innbyggere ikke skal behøve å kjøpe private tjenester for å få det beste tilbudet. De vil redusere ventetidene og styrke fastlegeordningen. Partiet vil også styrke pårørendes hverdag. Arbeiderpartiets helsepolitikk understreker universelle, offentlige tjenester som hovedprinsipp, med en klar motstand mot en todelt helsetjeneste. Fokuset på fastlegeordningen og pårørende viser en erkjennelse av primærhelsetjenestens sentrale rolle og behovet for støtte til uformelle omsorgsytere.
Fremskrittspartiet (FrP)
Fremskrittspartiet vil legge ned regionale helseforetak og likebehandle offentlige og private sykehus. De vil innføre en utrednings- og behandlingsgaranti på 30 dager og at pasientene selv skal få velge behandling. Partiet vil styrke eldreomsorgen med statlig finansiering. Fremskrittspartiets helsepolitikk er sterkt preget av et ønske om økt valgfrihet og konkurranse, der private aktører ses på som en løsning for å redusere køer og øke kvaliteten. Forslaget om å legge ned regionale helseforetak reflekterer et ønske om å redusere byråkrati og sentral styring.
Høyre (H)
Høyre vil styrke offentlige sykehus og "ta i bruk mer ledig kapasitet hos private". De vil utvide pakkeforløp og gjeninnføre fritt behandlingsvalg. Partiet har en nullvisjon for selvmord og vil arbeide for bedre psykisk helsehjelp for menn. Høyres helsepolitikk representerer en pragmatisk tilnærming til offentlig-privat samarbeid, der private aktører brukes som et supplement for å avlaste det offentlige systemet og redusere ventetider. Fokuset på menns psykiske helse og selvmordsforebygging viser en spesifikk sosial utfordring de vil adressere.
Kristelig Folkeparti (KrF)
Kristelig Folkeparti vil sikre "trygg og god sykehustjeneste" og "styrke demokratisk styring av sykehus". De vil satse på ansattes kompetanse i eldreomsorgen og øke bemanningen. Partiet vil styrke forebyggende psykisk helsearbeid og innføre årlig frikortgrense for tannhelsetjenester. Kristelig Folkepartis helsepolitikk vektlegger kvalitet og kompetanse i offentlige tjenester, med en klar sosial profil. Deres fokus på demokratisk styring av sykehus og bemanning i eldreomsorgen understreker en tro på offentlig ansvar og ansattes profesjonalitet.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne vil erstatte helseforetaksmodellen med en forvaltningsbasert modell. De vil styrke offentlig psykisk helsevern med mer ressurser og senger. Partiet vil at tannhelse skal inkluderes i refusjonsordningen. Miljøpartiet De Grønnes helsepolitikk er preget av et ønske om å fjerne markedsstyring i helsevesenet og styrke den offentlige kontrollen. Deres syn på tannhelse som en del av den offentlige helsetjenesten er en klar venstresideposisjon.
Rødt (R)
Rødt vil avskaffe helseforetaksmodellen og erstatte den med en ny forvaltningslov. De vil ha et "offentlig fullfinansiert og folkestyrt helsevesen". Partiet vil styrke eldreomsorgen og øke bemanningen. De vil innføre en universelt tilgjengelig tannhelsetjeneste. Rødts helsepolitikk er den mest radikale på venstresiden, med et totalt oppgjør med helseforetaksmodellen og all privatisering. Deres mål om universell og gratis tannhelse er et tydelig eksempel på deres ønske om å fjerne økonomiske barrierer for helsetjenester.
Senterpartiet (Sp)
Senterpartiet vil styrke rollen til lokalsykehus. De vil erstatte helseforetaksmodellen med demokratisk valgte sykehusstyrer. Partiet vil styrke demensomsorgen og motsetter seg fritt brukervalg i eldreomsorgen. De vil utvide rettigheter for unge innen tannhelse. Senterpartiets helsepolitikk er sterkt preget av deres desentraliseringsideologi, med et klart fokus på å styrke lokalsykehus og lokal styring for å sikre tilgjengelige tjenester i hele landet. Motstanden mot fritt brukervalg i eldreomsorgen viser en prioritering av offentlig kontroll og likhet.
Dette avsnittet omhandler partienes syn på utslippsmål og virkemidler, olje- og gasspolitikk, fornybar energi, naturvern og arealbruk, samt sirkulær økonomi.
Arbeiderpartiet (Ap)
Arbeiderpartiet vil nå klimamålene og lykkes i omstilling til et klimavennlig samfunn. De vil "utvikle, ikke avvikle aktiviteten på norsk sokkel". Partiet vil bygge mer fornybar kraft og nett raskere. De vil utrede kjernekraft og ikke fornye eller legge til rette for nye utenlandskabler i kommende stortingsperiode. Arbeiderpartiets klimapolitikk balanserer ambisiøse klimamål med hensynet til industri og arbeidsplasser. Deres "utvikle, ikke avvikle"-tilnærming til oljepolitikken og skepsis til nye utenlandskabler viser en pragmatisk tilnærming som forsøker å forene klimamål med energisikkerhet og industriell stabilitet. Utredning av kjernekraft viser en åpenhet for nye energiløsninger.
Fremskrittspartiet (FrP)
Fremskrittspartiet vil ha en "fornuftig og faktabasert klimapolitikk" som "reduserer utslipp av klimagasser basert på kostnad og effekt". De vil prioritere bruk av klimakvoter og styrke olje- og gassnæringen. Partiet vil utforske kjernekraft og er generelt mot vindkraft på land. Fremskrittspartiets klimapolitikk er preget av en sterk økonomisk rasjonalitet, der kostnadseffektivitet og global effekt prioriteres over nasjonale symbolske tiltak. Deres sterke støtte til olje og gass, og skepsis til landbasert vindkraft, reflekterer en prioritering av etablerte næringer og begrensning av naturinngrep for energiproduksjon.
Høyre (H)
Høyre vil til lavutslippssamfunnet innen 2050 og oppnå betydelige kutt innen 2030 i samarbeid med EU. De vil opprettholde forutsigbar og ansvarlig leteaktivitet på sokkelen. Partiet er positiv til kjernekraft og SMR-teknologi. De vil bygge ut mer kraft og nett raskere og prioritere representativt vern av natur. Høyres klimapolitikk er sterkt integrert med nærings- og sikkerhetspolitikken, med et fokus på markedsbaserte virkemidler og internasjonalt samarbeid, spesielt med EU. Deres åpne holdning til kjernekraft og samtidig videreutvikling av olje/gass viser en bred tilnærming til energimiksen for å sikre tilstrekkelig kraft.
Kristelig Folkeparti (KrF)
Kristelig Folkeparti vil redusere utslipp med minst 55% innen 2030 og oppnå netto null innen 2050. De vil begrense fremtidige lisenstildelinger for olje/gass til modne områder. Partiet vil ha små modulære reaktorer i drift innen 2040 og opprettholde kommunenes vetorett mot ny vindkraft på land. De vil styrke sirkulær økonomi. Kristelig Folkepartis klimapolitikk søker en balanse mellom ambisiøse utslippsmål og hensynet til lokalsamfunn og natur. Deres støtte til kjernekraft, kombinert med begrensninger på olje/gass og kommunal vetorett på vindkraft, viser en forsiktig tilnærming til energiproduksjon som vektlegger både klima og lokale interesser.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne vil nå netto null utslipp i 2045 og kutte minst 80% av territorielle utslipp innen 2035. De vil utarbeide en plan for sluttfasen av norsk olje og gass innen 2040 og stoppe naturtap og restaurere natur. Partiet vil åpne for utredning og etablering av kjernekraftverk som ikke forsinker omstillingen. De vil beholde og øke antallet mellomlandsforbindelser og er mot vindkraft på land. Miljøpartiet De Grønnes klimapolitikk er den mest ambisiøse og radikale, med en klar prioritering av miljømål over økonomisk vekst. Deres mål om tidlig utfasing av olje/gass og fokus på naturgjenoppretting er sentrale. Åpenheten for kjernekraft, med forbehold om at det ikke forsinker omstillingen, viser en pragmatisk tilnærming til energikilder for å nå klimamålene.
Rødt (R)
Rødt vil kutte minst 55% av norske utslipp innen 2030. De vil ha en planlagt og demokratisk styrt nedtrapping av olje/gass uten nye letetillatelser. Partiet vil si nei til vindkraft på land, i fjæra og til havs. De vil arbeide for forskning på kjernekraft, men anerkjenner at det ikke er en kortsiktig klimaløsning. Rødts klima- og energipolitikk er sterkt preget av deres sosialistiske ideologi, der statlig kontroll og demokratisk styring av ressurser er sentralt. Deres motstand mot vindkraft, kombinert med utfasing av olje/gass, indikerer en søken etter alternative, mindre naturødeleggende energiløsninger, med en lang horisont for kjernekraft.
Senterpartiet (Sp)
Senterpartiet vil ha en "rettferdig omstilling" som tar "hele Norge i bruk". De vil "utvikle, ikke avvikle" olje- og gassnæringen. Partiet vil ha nasjonal kontroll over krafta og si nei til EUs fjerde energimarkedspakke. De vil satse på kjernekraft og ha skånsom utbygging av ny vannkraft. De vil styrke sirkulær økonomi. Senterpartiets klima- og energipolitikk er fundamentalt preget av deres desentraliseringsideologi og fokus på nasjonal kontroll. De prioriterer å bevare og utvikle eksisterende næringer (olje/gass, vannkraft) og sikre lokal innflytelse over nye utbygginger (vetorett på vindkraft), samtidig som de anerkjenner behovet for grønn omstilling.
Dette avsnittet fokuserer på partienes syn på faste ansettelser og arbeidstid, fagforeningers rolle, og inkludering av utsatte grupper i arbeidslivet.
Arbeiderpartiet (Ap)
Arbeiderpartiet har som mål å få 150 000 flere i arbeid innen 2030. De vil styrke den norske modellen med sterke parter og lav ledighet , og arbeide for å få flere i arbeid og bekjempe ulikhet og fattigdom. Arbeiderpartiets arbeidslivspolitikk er bygget på den tradisjonelle norske modellen med vekt på trepartssamarbeid og full sysselsetting som fundament for velferd og utjevning. Målet om 150 000 flere i arbeid er et konkret kvantitativt mål som viser ambisjonen.
Fremskrittspartiet (FrP)
Fremskrittspartiet vil "bekjempe aldersdiskriminering i arbeidslivet". De vil gjøre det "mer lønnsomt å arbeide enn å motta offentlige ytelser" og tillate generell midlertidig ansettelse i 12 måneder. Fremskrittspartiets tilnærming er å øke insentivene til arbeid og fleksibilitet i arbeidsmarkedet, med en klar vekt på at det skal lønne seg å jobbe. Deres støtte til midlertidige ansettelser reflekterer en tro på at dette senker terskelen for å komme inn i arbeidslivet.
Høyre (H)
Høyre vil ha et "trygg, velorganisert og fleksibel arbeidsliv". De vil beholde faste, hele stillinger som hovedregel, men åpne for deltid når ønsket. Partiet vil implementere en "inkluderingsreform" for å få flere i arbeid og sette ned en sykefraværskommisjon. Høyres arbeidslivspolitikk søker en balanse mellom trygghet i ansettelser og fleksibilitet for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Inkluderingsreformen og sykefraværskommisjonen viser en erkjennelse av utfordringene med utenforskap og høyt sykefravær, og et ønske om å finne effektive løsninger.
Kristelig Folkeparti (KrF)
Kristelig Folkeparti mener at "deltakelse i arbeidslivet er det viktigste verktøyet mot fattigdom og utenforskap". De vil reintrodusere et mål om 5% nyansettelser i staten fra grupper med redusert funksjonsevne eller "hull i CV" , og vil bekjempe ufrivillig deltid. Kristelig Folkepartis arbeidslivspolitikk er sterkt preget av et sosialt ansvar, med fokus på å inkludere utsatte grupper og bekjempe fattigdom gjennom arbeid. Deres konkrete mål om ansettelser i staten viser en vilje til å gå foran som arbeidsgiver.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne vil "sikre arbeidsrettslige bestemmelser om fast ansettelse". De vil "bekjempe ufrivillig deltid" og "redusere normalarbeidstiden". Partiet vil ha en "grønn kompetansereform". Miljøpartiet De Grønnes arbeidslivspolitikk knytter sosial rettferdighet til miljømål, med fokus på trygge ansettelser og en reduksjon av arbeidstid som et middel for økt livskvalitet og bærekraft. Grønn kompetansereform viser en proaktiv tilnærming til omstilling.
Rødt (R)
Rødt vil "forsvare normalarbeidsdagen" og "støtte initiativ til gradvis å innføre 6-timersdag/30-timers uke med full lønnskompensasjon". De vil "avvikle bemanningsbransjen" og "styrke fagforeningsbevegelsen". Rødts arbeidslivspolitikk er den mest radikale, med et klart mål om å styrke arbeidstakernes makt og rettigheter gjennom kortere arbeidstid, kamp mot midlertidighet og en styrket fagbevegelse. Deres motstand mot bemanningsbransjen er et direkte angrep på det de ser som en trussel mot faste ansettelser og ordnede forhold.
Senterpartiet (Sp)
Senterpartiet vil "legge til rette for at flere kommer inn i arbeidslivet". De vil "videreutvikle den norske arbeidslivsmodellen" og at det offentlige som hovedregel skal tilby hele, faste stillinger. Senterpartiets arbeidslivspolitikk er forankret i den tradisjonelle norske modellen, med et fokus på full sysselsetting og trygge ansettelser, spesielt i offentlig sektor. Deres vektlegging av desentralisering innebærer også at arbeidsplasser skal være tilgjengelige i hele landet.
Dette avsnittet behandler partienes syn på kriminalitetsbekjempelse og straffenivå, politiets ressurser og organisering, samfunnssikkerhet og totalforsvar, samt digital sikkerhet.
Arbeiderpartiet (Ap)
Arbeiderpartiet vil "være tøffe mot kriminalitet, og vi skal være tøffe mot årsakene til kriminaliteten". De vil "styrke politiet". Partiet vil styrke beredskapen og alle grener av Forsvaret og sikre best mulig kapasitet på digital sikkerhet. Arbeiderpartiets justispolitikk er preget av en dobbel tilnærming: hard mot kriminalitet, men også fokus på forebygging. Deres vektlegging av politistyrking og digital sikkerhet viser en erkjennelse av nye kriminalitetsformer og trusselbilder.
Fremskrittspartiet (FrP)
Fremskrittspartiet vil "styrke politiet" og "gi gjengkriminelle dobbeltstraff". De vil "senke den kriminelle lavalder til 14 år" og "etablere et offentlig tilgjengelig register over personer som er dømt for overgrep mot barn". Partiet vil "styrke samfunnssikkerhet og beredskap". Fremskrittspartiets justispolitikk er den mest straffefokuserte, med vekt på strengere straffer, lavere kriminell lavalder og mer inngripende tiltak mot gjengkriminalitet. Forslaget om register for overgripere viser en prioritering av samfunnsvern over personvern i enkelte saker.
Høyre (H)
Høyre vil "bygge et moderne politi og rettsvesen som kan forebygge bedre, avdekke mer og gi strengere straffer". De vil ha et "massivt løft for Forsvaret". Partiet vil styrke politiets forebyggende arbeid og innsats mot nettkriminalitet. De vil også styrke cybersikkerhet. Høyres justispolitikk fokuserer på modernisering og effektivisering av rettsvesenet, med en balanse mellom forebygging og strengere reaksjoner. Deres vektlegging av digital sikkerhet og nettkriminalitet viser en tilpasning til det moderne trusselbildet.
Kristelig Folkeparti (KrF)
Kristelig Folkeparti vil "forebygge straffbare handlinger" og "bekjempe vold på nett og overgrep". De vil "styrke innsatsen mot menneskehandel". Partiet vil "styrke totalberedskapen". Kristelig Folkepartis justispolitikk er preget av et sterkt fokus på forebygging og beskyttelse av sårbare grupper, spesielt barn og ofre for vold og menneskehandel. Deres vektlegging av totalberedskap viser en helhetlig tilnærming til samfunnssikkerhet.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne vil "grunnlovsfeste påtalemyndighetens uavhengighet". De vil "styrke innsatsen mot rasisme, antisemittisme og andre former for diskriminering". Partiet vil "styrke og utvide nordisk beredskapssamarbeid". Miljøpartiet De Grønnes justispolitikk er sterkt fokusert på rettsstatens prinsipper, menneskerettigheter og bekjempelse av diskriminering. Deres beredskapssyn er preget av internasjonalt samarbeid og klimatilpasning som en del av samfunnssikkerheten.
Rødt (R)
Rødt vil "hindre at folk blir ofre for kriminalitet" og "bekjempe klassemessig urettferdighet". De vil "styrke grunnleggende bemanning i straffesakskjeden". Partiet vil "styrke sivil beredskap" og "øke selvforsyningen". Rødts justispolitikk er preget av et ønske om å bekjempe strukturelle årsaker til kriminalitet (klasseforskjeller) og styrke rettssikkerheten for alle. Deres beredskapssyn er sterkt knyttet til selvforsyning og en robust sivil beredskap, som et motsvar til det de ser som en militarisering av sikkerhetspolitikken.
Senterpartiet (Sp)
Senterpartiet vil "sikre trygghet, rettssikkerhet og tilgjengelige tjenester". De vil "styrke politiets forebyggende virksomhet". Partiet vil "styrke nasjonalt totalforsvar" og "sikre norsk matproduksjon og beredskapslagre". De vil også "styrke digital beredskap". Senterpartiets justis- og beredskapspolitikk er sterkt forankret i desentraliseringsprinsippet, med fokus på et nærpoliti og lokal tilstedeværelse. Deres vektlegging av matberedskap og selvforsyning som en del av totalforsvaret er et unikt trekk som understreker deres distriktsfokus.
Dette avsnittet tar for seg partienes syn på grunnskole og videregående, yrkesfag og høyere utdanning, samt digitalisering i skolen.
Arbeiderpartiet (Ap)
Arbeiderpartiet vil "skape en skole der alle kan lykkes". De vil "redusere skjermbruken i skolen og sikre elevene flere fysiske skolebøker". Partiet vil styrke yrkesfag. Arbeiderpartiets utdanningspolitikk fokuserer på lik rett til utdanning og mestring for alle, med en pragmatisk tilnærming til digitalisering (balanse mellom bok og skjerm). Deres vektlegging av yrkesfag viser en erkjennelse av samfunnets behov for fagarbeidere.
Fremskrittspartiet (FrP)
Fremskrittspartiet vil ha "valgfri sidemålsundervisning". De vil "øke utstyrsstipendet for elever på yrkesfaglinjene". Partiet vil "sikre fritt skolevalg i hele landet" og innføre opplæring i privatøkonomi i skolen. Fremskrittspartiets utdanningspolitikk vektlegger individuell valgfrihet, praktisk relevans (yrkesfag, privatøkonomi) og en reduksjon av obligatoriske elementer (sidemål). Fritt skolevalg er et sentralt liberalistisk prinsipp for å øke konkurranse og kvalitet.
Høyre (H)
Høyre vil "gjenreise respekten for læreren" og at "disiplinen må tilbake i klasserommet". De vil "begrense bruken av skjerm og ha flere oppgaver som krever fordypning". Partiet vil "styrke yrkesfagløftet". Høyres utdanningspolitikk fokuserer på kvalitet, disiplin og lærernes autoritet. Deres skepsis til skjermbruk og vektlegging av fordypning viser en bekymring for negative effekter av digitalisering på læring.
Kristelig Folkeparti (KrF)
Kristelig Folkeparti vil "redusere antall skoletimer på grunnskolen og innføre førskole for 6-åringene". De vil ha en "betydelig satsing på trykte lærebøker". Partiet vil sikre kunnskap om kristen kulturarv. Kristelig Folkepartis utdanningspolitikk er preget av et ønske om å styrke den tradisjonelle skolen med mer lek, fysiske bøker og fokus på kulturarv. Forslaget om førskole for 6-åringer og redusert timetall indikerer en bekymring for presset på de yngste elevene.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne vil "redusere bruken av skjerm i barneskolen" og "stoppe hjemsending av digitale enheter fra 1.-4. trinn". De vil "utsette skolestart til 7 år" og la praktisk læring få større plass. Miljøpartiet De Grønnes utdanningspolitikk er sterkt preget av et føre-var-prinsipp knyttet til digitalisering og et ønske om å returnere til en mer lekbasert og praktisk skole, spesielt for de yngste. Deres forslag om utsatt skolestart er et tydelig skille.
Rødt (R)
Rødt vil "innføre gratis måltid hver dag i grunnskolen og videregående skole". De vil "fjerne dagens fraværsgrense og sikre at elever med høyt fravær får den oppfølgingen og tilretteleggingen de trenger for å fullføre videregående". Partiet vil "fjerne eksamen". Rødts utdanningspolitikk fokuserer på sosial utjevning og redusering av stress i skolen. Gratis måltider og fjerning av fraværsgrense/eksamen er tiltak for å redusere sosiale barrierer og press, i tråd med deres overordnede mål om å bekjempe klasseskillene.
Senterpartiet (Sp)
Senterpartiet vil "gjøre skolegangen mer praktisk". De vil "styrke læreren" og "satse på yrkesfag og høyere yrkesfaglig utdanning". Partiet vil sikre "desentraliserte utdanningsløp". Senterpartiets utdanningspolitikk er preget av et ønske om å gjøre skolen mer relevant for arbeidslivet, spesielt i distriktene, og sikre at utdanningstilbud er tilgjengelige over hele landet. Deres fokus på praktisk læring og yrkesfag er et svar på behovet for fagarbeidere og lokal verdiskaping.
Dette avsnittet beskriver partienes holdning til EU/EØS, internasjonal solidaritet og bistand, samt forsvarspolitikk.
Arbeiderpartiet (Ap)
Arbeiderpartiet garanterer for EØS-avtalen og tett samarbeid med Europa. De vil ha et "styrket sikkerhetspolitisk fellesskap" og "prinsippfast globalt samarbeid". Arbeiderpartiets internasjonale politikk er sentrert rundt EØS som en grunnpilar for samarbeid med Europa, og en forsterket forpliktelse til internasjonalt samarbeid og allianser i en urolig verden.
Fremskrittspartiet (FrP)
Fremskrittspartiet vil "tre ut av ILO-konvensjon nr. 169" og "avvikle pliktsystemet" i fiskerinæringen. De er mot EU-medlemskap, men anerkjenner EØS-avtalens viktighet for næringslivet. Partiet vil stramme inn tilgang til eksport av velferdsytelser. Fremskrittspartiets internasjonale politikk er preget av en sterk nasjonalistisk holdning, der norske interesser og selvråderett prioriteres. Deres skepsis til internasjonale konvensjoner (ILO 169) og innstramming av velferdsytelser til utlandet viser en prioritering av nasjonale ressurser og kontroll.
Høyre (H)
Høyre vil jobbe for norsk EU-medlemskap. De vil styrke samarbeidet med EU, spesielt innen beredskap. Partiet vil ha et "massivt løft for Forsvaret". Høyres internasjonale politikk er sterkt pro-europeisk, med et klart ønske om full integrasjon i EU for å styrke Norges sikkerhet og økonomiske posisjon. Deres fokus på NATO og forsvarsløft viser en erkjennelse av et forverret trusselbilde.
Kristelig Folkeparti (KrF)
Kristelig Folkeparti vil "stå sammen med Ukraina i kampen for frihet og demokrati". De vil "styrke FN som fredsaktør" og øke bistanden til minst 1% av BNI. Partiet vil beholde EØS-avtalen som den beste løsningen. Kristelig Folkepartis internasjonale politikk er preget av et sterkt engasjement for menneskerettigheter, fred, og internasjonal solidaritet, med FN som en sentral aktør. Deres forpliktelse til høy bistand og støtte til Ukraina understreker en verdibasert utenrikspolitikk.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne vil "fase ut produksjon av olje og gass". De vil "jobbe for en avtale mellom produsentland om å redusere mengden fossile brensler". Partiet vil "styrke garantiordningen for investeringer i fornybar energi i utviklingsland". De vil bevare EØS-avtalen, men jobbe for EU-medlemskap. Miljøpartiet De Grønnes internasjonale politikk er uløselig knyttet til deres klimamål, der Norge skal ta en lederrolle i omstillingen bort fra fossil energi globalt. Deres fokus på klimafinansiering til utviklingsland viser en erkjennelse av klimarettferdighet.
Rødt (R)
Rødt vil "trekke Norge ut av Schengen-avtalen og Dublinkonvensjonen". De vil "erstatte EØS-avtalen med en balansert handelsavtale". Partiet vil "kutte minst 55 prosent av norske utslipp innen 2030". De vil "arbeide for at Norge signerer og ratifiserer FNs traktat om forbud mot atomvåpen". Rødts internasjonale politikk er preget av en sterk motstand mot overnasjonal styring og en prioritering av nasjonal suverenitet og solidaritet med utviklingsland. Deres holdning til atomvåpen og utmelding fra Schengen/Dublin viser en klar anti-imperialistisk og nasjonalistisk linje.
Senterpartiet (Sp)
Senterpartiet er "sterk motstander av norsk EU-medlemskap". De vil erstatte EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtaler. Partiet vil "styrke nordisk samarbeid". Senterpartiets internasjonale politikk er fundamentalt basert på nasjonal suverenitet og desentralisering, med en klar motstand mot EU-medlemskap og en kritisk holdning til EØS-avtalen. Deres fokus på nordisk samarbeid er et alternativ til bredere europeisk integrasjon.
Dette avsnittet tar for seg partienes syn på boligmarkedet og eierskap, samt desentralisering og lokalt selvstyre.
Arbeiderpartiet (Ap)
Arbeiderpartiet vil "gjenreise boligpolitikken" og sikre "en bolig for alle". De vil at flere skal kunne eie sin egen bolig. Arbeiderpartiets boligpolitikk er sentrert rundt tilgjengelighet og eierskap for alle, med en erkjennelse av at boligmarkedet har blitt vanskeligere for mange.
Fremskrittspartiet (FrP)
Fremskrittspartiet vil "styrke eiendomsretten" og "redusere offentlige inngrep" i boligmarkedet. De vil "fjerne dokumentavgiften". Fremskrittspartiets boligpolitikk er preget av liberalistiske prinsipper, der eiendomsrett og redusert statlig inngripen er sentralt. Fjerning av dokumentavgiften er et konkret tiltak for å senke kostnadene ved boligkjøp.
Høyre (H)
Høyre vil "gjøre det enklere å bygge flere boliger raskere og billigere". De vil "legge til rette for flere boligkjøpsmodeller for å gjøre veien inn på boligmarkedet enklere". Høyres boligpolitikk fokuserer på tilbudssiden og deregulering for å løse boligutfordringene. Deres vektlegging av nye boligkjøpsmodeller viser en tilpasning til utfordringene for førstegangskjøpere.
Kristelig Folkeparti (KrF)
Kristelig Folkeparti vil "sikre at alle har et trygt og godt sted å bo" og "at flest mulig kan eie sin egen bolig". De vil styrke Husbanken. Kristelig Folkepartis boligpolitikk er sosialt orientert, med fokus på å sikre bolig for alle og støtte egenkapital gjennom Husbanken.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Miljøpartiet De Grønne vil "halvere familie-fattigdommen i Norge". De vil "bygge opp en tredje boligsektor" med ikke-kommersielle utleieboliger og prisregulerte selveier- og studentboliger. Partiet vil "stanse nedbygging av matjord". Miljøpartiet De Grønnes boligpolitikk er tydelig sosial og miljøorientert, med en klar visjon om å skape et alternativ til det kommersielle boligmarkedet og beskytte naturressurser i arealplanlegging.
Rødt (R)
Rødt vil "ta tilbake kontrollen over prisene i leiemarkedet gjennom offentlig regulering". De vil "endre ekspropriasjonsreglene slik at kommuner kan erverve tomter til ikke-kommersiell boligbygging basert på tomtens nåværende verdi". Rødts boligpolitikk er den mest radikale, med et klart mål om å regulere boligmarkedet og styrke kommunenes rolle i boligbygging for å sikre rimelige boliger, spesielt for leietakere.
Senterpartiet (Sp)
Senterpartiet vil "flytte makten til å løse problemene nærmest mulig de som opplever utfordringene". De vil "avbyråkratisere og desentralisere Norge". Partiet vil "sikre et velfungerende boligmarked med mulighet for å eie egen bolig". Senterpartiets bolig- og distriktspolitikk er uløselig knyttet til deres desentraliseringsideologi, der lokalt selvstyre og spredt bosetting er sentralt. Deres fokus på å redusere byråkrati og sikre egen bolig i hele landet viser en prioritering av lokal tilhørighet og livskvalitet.
Analysen av partiprogrammene for høstens stortingsvalg avdekker et politisk landskap preget av både felles erkjennelse av store samfunnsutfordringer og dype, ideologiske skillelinjer i hvordan disse utfordringene skal løses.
Felles grunnlag: Alle partier anerkjenner behovet for å styrke velferdsstaten, møte klima- og naturkrisen, sikre økonomisk trygghet, styrke nasjonal sikkerhet og beredskap, og sørge for god utdanning. Det er en bred enighet om hva som er problemene, men dette kamuflerer ofte fundamentale uenigheter om hvordan problemene skal angripes og hvem som skal bære ansvaret. Den utvidede forståelsen av "sikkerhet", som nå inkluderer alt fra cybersikkerhet til matberedskap og klimatilpasning, viser en felles erkjennelse av komplekse trusselbilder, noe som potensielt kan føre til økt statlig inngripen på tvers av sektorer.
De viktigste skillelinjene: De mest fremtredende uenighetene handler om:
Implikasjoner for velgeren:
Den "grønne omstillingen" er ikke bare et miljøspørsmål, men en dyp økonomisk og samfunnsmessig restrukturering som avdekker fundamentale ideologiske forskjeller om statens rolle, eierskap og fordeling. Velgerne må vurdere om et partis "grønne" politikk stemmer overens med deres bredere økonomiske og sosiale preferanser. Debatten om den "norske modellen" er også sentral; partiene har ulike syn på hvordan denne modellen skal bevares eller tilpasses i møte med globalisering, EU/EØS og nye arbeidsformer. Velgerne bør derfor se bort fra brede konsensuserklæringer og heller fokusere på de konkrete implementeringsstrategiene og de underliggende ideologiske prinsippene som styrer partienes politikk. Valget handler ikke bare om hvilke problemer som skal løses, men om hvilken vei Norge skal ta for å løse dem, og hvilke verdier som skal ligge til grunn for fremtidens samfunn.